Arbeidsbevegelsens utvikling i Norge
Man kan si at arbeidsbevegelsen består av 2 hovedparter. Den ene er den faglige arbeiderbevegelsen og den andre er den politiske arbeiderbevegelsen. I 1887 ble det norske Arbeiderparti stiftet som valgte å støtte arbeiderne i streiker og andre konflikter som gjaldt arbeid. Arbeidernes faglige Landsorganisasjon ble dannet i 1889 som overbygning for fagforbund og fagforeninger. På det tidspunktet ble det bestemt at to medlemmer fra styret i Arbeiderpartiet skulle delta i Landsorganisasjonens sekretariat. Samtidig skulle to medlemmer fra sekretariatet delta i partistyret. Denne typen gjensidig representasjon holdt seg i en årrekke. Deretter fikk man se at veldig mange fagforeninger stod kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet.
Arbeiderlivet var preget av paternalisme på 1800-tallet. Det vil si at bedriftene hadde en del goder som arbeiderne /m familie kunne nytte seg av som f.eks. egen skole for arbeidernes barn, butikk der arbeiderne kunne få kreditt, gaver til arbeidere, lån, etc. Dette var derimot ikke helt gratis. Arbeiderne måtte underordne seg, også utenfor jobben. En arbeidsgiver kunne f.eks. si opp en arbeider hvis han hadde vært full en kveld. Enda værre var det hvis det ble streik. Den type opprør var svært mye mindre populært på den tiden. Det var på en måte regnet som et angrep på arbeidsgiverens rolle som far for bedriftsfamilien. Det var ikke før mot slutten av 1800-tallet at man kunne streike uten å miste jobben uten attest for godt arbeid. Grunnen til at dette stoppet var at arbeiderne ble mye mer seriøse og dannet fagforeninger, etc. Det ble så mange streiker at arbeidsgiverne kunne ikke bare si opp alle.
En av mange grunner til at folk streiket var p.g.a. overgangen fra manuelt arbeid til automatikk. En god del av streikerne var håndverkere som var i ferd med å miste jobbene sine siden fabrikkdrift var på vei. En typografs arbeidsoppgaver kunne etterhvert bli utført av folk uten noe spesielt mye utdannelse. Dette likte ikke fagarbeiderne og tok det som en fornærmelse og at det tok fra dem kontrollen de hadde over sitt eget arbeid. De følte også at de ikke ble behandlet som selvstendige mennesker. Et av hovedkravene var at arbeidere skulle få være med å bestemme ved at fagforeninger og arbeidsgivere ble enige om tariffavtaler som fastsatte lønns- og arbeidsvillkår. Det vil si at her gjaldt det ikke bare om penger, men også om æren og selvstendigheten til arbeiderne.
I 1909 ble Rjukan jern- og metallarbeiderforening stiftet. På den tiden bestod foreningen av 8 medlemmer. Dette tallet økte gjennom årene. I 1915 var medlemstallet økt til nesten 600. Dette viser hvor sterk veksten i fagforeningene i begynnelsen av 1900-tallet var. I 1920 hadde Landsorganisasjonen (LO som den kalles i dag) over 140.000 medlemmer. En av årsakene til denne veksten er det som vi kaller den industrielle revolusjonen, som var utviklingen av en mer moderne industri. Produksjonen ble mer effektiv, men krevet mer av arbeiderne. En annen grunn var sterke fagforbund som vokste fram. Selv de mektigste arbeidsgivere måtte gi tapt når et forbund ble involvert, som f.eks. Rjukan jern- og metallarbeiderforbundet.
Et svært viktig år i Arbeiderbevegelsens historie er 1907. Det som skjedde da var at den første landomfattende tariffavtalen ble dannet. Den var mellom arbeiderne og arbeidsgiverne i jernindustrien og gjaldt en hel næring. Norsk Arbeidsgiverforening tok initiativet til denne avtalen og kjørte en hel like avtaler gjennom i årene fram mot 1911. Det viktigste pressmiddelet for arbeidsgiverne var lockout (Å stenge arbeiderne ute fra arbeidet). Tariffavtalene var ekstremt viktige. Det ble lagt opp til at arbeidsforhold og lønn skulle i stedet bli avgjort gjennom sentrale forhandlinger i stedet for lokale arbeidskamper. Selv om streiker og lønnskrav kunne fortsette, kunne det bare skje når tariffavtalene løp ut. Man kan si at "spillereglene" for arbeidslivet var da fastslått.
Perioden 1921-1931 omhandlet de store kampårene for fagbevegelsen i Norge. Det var streiker stort sett årlig og stadig var det lokale konflikter. I 1931 brøt den kjente storlockouten ut. Det var den største arbeidskampen i Norsk historie. Den varte i hele 24 uker og omfattet 60.000 arbeidere. De var utestengt fra arbeid helt til partene ble enige om en løsning. Man kan si at storlockouten endte uavgjort. Det var også det endelige beviset på at ingen av partene var sterke nok til å vinne en avgjørende seier, som resulterte i at det ble den siste storkonflikten. Dette var utgangspunkt for at partene nå stiftet fred og et visst samarbeid.
Den såkalte hovedavtalen kom som et resultat av den nye holdningen. Den fastsatte regler for forholdet mellom partene i arbeidslivet. Selve avtalen kom i 1935.